MANGFOLD OG INKLUDERING MANGSFOLDSPRIS EKSKLUDERER VÅR STØRSTE MINORITETSGRUPPE

Del artikkelen med venner og kolleger Tweet

H V A

G J Ø R  V I

N E S T E 

G A N G ?

- 1 -

 

Rapporten bygger på mine dagboknotater. Et år er gått siden jeg ble sykemeldt p.g.a. depresjon fra min stilling som arkivar i Etaten. Mitt håp er at rapporten kan bidra til å skape et rausere og mer inkluderende arbeidsliv for mennesker med psykiske lidelser. Rapporten er anonymisert da planen er å bruke den i undervisning under Helsedager på arbeidsplasser og skoler.

En viktig grunn til at folk med psykiske lidelser faller utenfor arbeidslivet er mangel på kunnskaper, usikkerhet og fordommer hos mange arbeidsgivere. Tre viktige stikkord er : Toleranse, åpenhet og kunnskap.

 

Hvert år blir 90 000 sykemeldt p.g.a. psykiske lidelser. Men ni av ti ledere vet lite om temaet viser en undersøkelse fra Rådet for Psykisk Helse. Hver fjerde uførepensjonering har psykiske årsaker. Jeg skriver ikke om hva du og jeg burde eller skulle ha gjort. Men om HVA VI GJØR NESTE GANG. Jeg ønsker å bane veien for nestemann, og nestemann kan bli deg eller det kan bli meg.

 

 

Historikk – Min opplevelse av Etaten

Jeg begynte som arkivar i Etaten april 2005. Første året gikk greit. Ved påsketider 2006 startet ballen langsomt å rulle utfor bakken. Jeg følte meg aldri hjemme i Etaten. Ble ikke inkludert i familien og følte meg ikke velkommen. I kantina var folka som hadde vært der i mange år lite interessert i å bli kjent med nye slik jeg opplevde det. En sammenligning : Du kommer ny på et dansested som har eksistert i mange år. Gjengen er sammensveiset og danser kun med hverandre. De nye blir sittende som veggpryd. På tidligere arbeidsplasser har inkluderingen i fellesskapet gått greit. Det store flertallet jeg har møtt på livets vei oppfatter meg som fredelig, kreativ, raus og inkluderende overfor andre. Vil også nevne at jeg jevnlig holder kontakt med mange tidligere arbeidskolleger.

HVA GIKK GALT HER ? Jeg har ingen entydige svar. Hvorfor gled andre inn i miljøet og ikke jeg ? Kan forklaringen være god/dårlig personkjemi eller har de andre en bedre integreringsevne som i mitt tilfelle ble svekket p.g.a. en begynnende depresjon ? Dette utdypes senere.

Hvordan jeg opplevde teamet i Arkivseksjonen

 

Vi var fire medarbeidere i arkivet. Den ene var leder med personalansvar. Jeg opplevde vedkommende som Konge på Haugen og som streng og autoritær . Autoritet og strenghet var i arbeidslivet svært vanlig på bestemors tid.De to andre var greie å forholde seg til og var det jeg kaller gode kolleger.

                            - 2-

Oppgavene i arkivet i korte trekk : Henting av post, poståpning, registrering og scanning av innkomne saker, avskrivning, frankering, postmottaket mail og arkivering.

Videre opplevde jeg kommunikasjonen i teamet som vanskelig og følte utrygghet. Lagånden manglet helt. Latter, humor og den uformelle kosepraten over kaffekoppen manglet også. Arbeidspresset var til tider stort, men vi taklet det og var nesten hele tiden à jour. På arkivmøtene fikk vi tre andre ros fra leder og fikk høre at vi gjorde en kjempeinnsats. Ofte spurte jeg meg selv: ”Er det nødvendig å være streng og autoritær når medarbeiderne jobber godt ” ? Jeg jobbet utover kveldene i forsøk på å oppnå større frihet og likeverd i arbeidssituasjonen. Selvstendighet og frihet under ansvar betyr mye for svært mange.

Medarbeidersamtale en gang i året

 

Fikk alltid ros for innsatsen, engasjementet og kvalifikasjonene. Spesielt satte leder pris på mine gode engelskkunnskaper. Under samtalene foreslo jeg at vi i teamet burde snakke mere sammen. Hva med å starte arbeidsdagen med en kaffekopp, en liten prat om løst og fast, om dagens planer og fordeling av arbeidsoppgaver? I et så lite team er man ekstra sårbare hvis noen er borte. Da er åpenhet og kommunikasjon ekstra viktig. Mange arbeidsplasser har morgenkaffen som en god start på dagen og som en oppmykning av miljøet. Videre foreslo jeg jevnlige møter med andre seksjoner og spesielt klageseksjonen da arkivet fungerte som en serviceinstans for dem.

Ingen respons.

Hva gjør jeg neste gang ?

 

Neste gang spør jeg om hensikten med å vise strenghet og autoritet når medarbeiderne er så flinke og stabile. Hvorfor blir vi aldri sendt på kurs og arrangementer/lunsjer utenfor huset ? Hvorfor har vi ikke større frihet og selvstendighet ?

Vernerundene

 

En gang i året var det møte om arbeidsmiljøet med verneombudet, leder og arbeidstaker (en og en av gangen). Også her foreslo jeg jevnlige møter med de andre seksjonene og morgenmøter i arkivseksjonen. Fredagskaffe for alle i

                            - 3 -

femte etasje foreslo jeg også. Jeg stilte meg også villig til å være ansvarlig for dette. Av erfaring vet jeg at fredagskaffen er sunt for arbeidsmiljøet.

Ingen ting skjedde.

Hva gjør jeg neste gang ?

 

Neste gang forteller jeg at jeg føler meg isolert i miljøet og savner kontakt med andre medarbeidere. Møtevirksomhet med andre avdelinger/seksjoner kan bryte isolasjonen.

MINE FORSØK PÅ Å BIDRA TIL MILJØET

 

Har en medarbeider problemer med å få innpass i det sosiale fellesskapet, er det obligatorisk å stille spørsmålet : Hva har medarbeideren selv bidratt med ?

Innsamlinger til kolleger i Etaten

 

Alltid når folk fra andre avdelinger og egen avdeling gikk rundt på kontorene og samlet inn penger til kolleger som rundet år og lignende var jeg med og ga. Jeg ga også til folk jeg ikke visste hvem var. Da lederen i arkivseksjonen fikk barn, gikk jeg rundt i alle avdelingene og samlet inn penger til presang. Jeg brukte også fritiden til å kjøpe gaver.

Markeringer før jul og påske

 

Noen uttrykte at de savnet markeringer før høytidene. Jeg kjøpte inn frukt, kaker og av og til is og samlet alle i femte til en koselig markering.

Kveldsturene på onsdagene

 

Høsten 2006 startet jeg kveldsturer åpent for alle i Etaten. Dette startet jeg etter en inspirerende undervisningstime om kosthold og mosjon. Etter et halvt år sluttet jeg p.g.a. manglende oppslutning. I hve